Folkevandring og Virkelighetsfrykt?
DET KAN VIRKE som de enorme mengder på vandring gjennom Europa har gitt våre politikere virkelighetsfrykt.
La oss starte med våre politikere og deres tall, så kan vi sammenligne de med embedsverket. Det har blitt oppgitt av våre politikere at vi vil se 33 00 mennesker neste år banke på den norske dør. Dette tallet har grodd seg fast i grunnfjellet som gammelt kartlav. Interessant nok kunne man i VG.no lese ett intervju med Statsminister Erna Solberg at tallet kunne bli 66 000 mennesker som kommer til Norge.
TALL FRA DE folkevalgte blir som fjær i sammenligning med hva virkeligheten viser oss. I 2014 kom det totalt 276 000 migranter til Europa uten godkjent innreisetillatelse. I år kan vi forvente nær en 4 dobling av antallet mennesker som bryter gjennom Frontex sine grenser.
Samtlige som kommer tar på seg sitt beste skotøy og starter spaserturen gjennom Europa til hvor?
Tyskland, Sverige og ja ikke glem Norge. Så hvor dyp realisme er det da hos våre politikere?
EMBEDSVERKET I UDI operer med helt andre tall enn våre politikere. De tar høyde for 5000 mennesker i uken(!). Dette tallet er nok langt nærmere virkeligheten. Det kan gi oss fra 160 000-260 000 mennesker over ett år, og da er ikke tallene med familiegjenforening inkludert. Så hva kan det da skyldes at man kan operere med så ulike tallverdier? Sukkersøt virkelighet eller virkelighetsfrykt? Antagelig en blanding av begge dropsene. Frykten er sosial uro. Som nevnt i min tidligere blogg så bygger man nå murer i Oslo som skal skille befolkningen fra asylsøkere. Frykten for «svenske tilstander» er absolutt tilstede, likeså er det en frykt for kriminalitet. Derfor mures også asylsøkere inne i «ghettoer».
DET ER EN prislapp på å være «human». Her er det like store variasjoner. Alt baserer seg på en ting alene. Lang saksbehandlingstid. Fra det første intervjuet med asylsøker finner sted kan det gå opptil 6 måneder og ytterligere 6 måneder før svar foreligger. Det vi vil se for oss er en massiv kapitalstrøm ut og pengene? Ja de skal taes fra velferdsgoder, oljefond og avgifter.
DEN MISFORSTÅTTE GODSKAP bygger på en idè at man skal fjerne opparbeidede goder for å gi til den nye strømmen av mennesker. I Sverige har dette gitt tragiske utslag. Reformer og skatteendringer har medført at over 250 000 etniske svenske pensjonister lever under EU sin fattigdomsgrense, og det er verdt å påpeke at dette ikke er minstepensjonister, men arbeidstakere med lang fartstid.
I Norge skal en nå begynne å tømme oppsparte midler, øke avgiftene, og de som skal betale er den husholdningen som har en av de høyeste gjeldsnivåer i den vestlige verden.
VÅR SKJØRE SAMFUNNKONTRAKT som bygger på gjensidighet mellom hva som betales inn og hva staten gir tilbake står i fare for å bli brutt. Det er ikke den vanlige borger som bryter kontrakten men staten. Denne politikken vi nå ser er unik den er tilbakelent, ikke progressiv, og heller ikke viser evne til å beskytte landets grenser.
VI SKAL BETALE, akseptere og ikke protestere. Interessant nok, de som ikke aksepterer situasjonen, er de som søker tilflukt og fått tilflukt, men misfornøyd med tilbudet.
